Et tilbakeblikk på teaterprosjektet "Huset"

Maja Elise Larssen

Huset var et teaterprosjekt, en prosess og et verksted som skulle ende i en forestilling, en forestilling av ungdom, for ungdom. En forestilling der ungdom fikk billett før de voksne, uansett om de kom først eller to minutter før forestillingen startet.

Prosjektet ble startet med et ønske om å øke interessen for teater blant unge i Vesterålen. Vårt formål var å gjøre teater mer attraktivt og viktig for flere, men også vise bredden og mulighetene som finnes i teaterets verden. Vi ville vise at det er mulig å lage teater på nye måter, selv om man er ung og bor på en liten plass. Vi ville få folk til å forelske seg i teater og i hjemplassen sin.

I Huset møttes unge kunstnere fra Romerike Folkehøgskole og Andøya for å lage teater sammen. Den første uken av prosjektet besto av ulike kurs som deltakerne holdt for hverandre. Resten av tiden brukte vi på å lage en forestilling som ble vist i to fraflyttede hus, ett på Dverberg på Andøya og ett i Nykvåg i Bø. Ved å bruke fraflyttede hus som spillested ønsket vi å blåse liv i det som er forlatt, og sette fraflytting i et nytt lys.

Et av målene med forestillingen var at den skulle gi plass til publikums egen opplevelse. Musikerne og skuespillerne klarte å lage en forestilling hvor publikum kunne skape sin egen historie, og forstå sin egen historie - Ved å la publikum kunne få velge hvor de skulle være til en hver tid, og å la dem velge selv hva de skulle se til enhver tid. Det de virkelig så og det de mente de så, ble grunnlaget for historien de skapte: alene, eller sammen med andre publikummere. Historiene var mange, og alle var rett. Det var ingen som gikk ut av ”Huset” uten å ha laget seg en historie de selv var fornøyd med, en historie de selv forsto.
 For at folk skulle komme å lage disse historiene måtte vi markedsføre oss, og det ville vi gjøre spesielt rettet mot ungdom;vi brukte facebook, blogg og hjemmeside; vi flagget for Huset over fraflyttede hus over hele Andøy og vi kjørte rundt og reklamerte med ropert. Vi besøkte en lokal festival og delte ut flyers overalt.

”Huset” ble en forestilling som satt spor både før, under og etter at prosessen var ferdig:
- Naboer som ellers holder seg for seg selv kom plutselig bort med nystekte vafler til skuespillerne i pausen.
- En ung kunstner begynte å skrive på en roman.
- Ungene på Dverberg ville plutselig være på teatret, hele tiden.
- Grå hettegensere med HUSET på ryggen fylte Dverberg så alle, både unge og gamle, endelig fikk noe nytt å kikke på der de satt, bak gardinen på kjøkkenet.
- Konsulentene våre bestemte seg for å bygge hus, på Dverberg.
- Vennene våre, som aldri har brydd seg om teater, brydde seg plutselig så mye at de ville vite hva dette var, brydde seg plutselig så mye at de kom på forestilling.
- Andre brydde seg så mye om forestillingen vår, at de plutselig ble vennene våre.
-  Noen så sin egen hjemplass på en ny måte etter å ha sett forestillinga.
- Et ektepar i 60årene skulle plutselig ha  ungdommer i huset sitt, i tre uker. Et hus som vanligvis alltid har plass til gjester, ble plutselig fult, i tre uker. En stor familie, ble plutselig så mye større, i tre uker, for resten av livet.

For oss i Huset var noe av det fineste med forestillingen det å legge merke til publikums opplevelse underveis.
Her er noen av tingene vi fikk oppleve:
- Besteforeldre som brøt ut i allsang.
- Foreldre som ble dytta vekk av ungene sine idet de skulle til å dra ungene vekk fra en litt skummel scene, som ungene levde seg helt inn i.
- Damer i 40-årene med kanskje litt mye sminke og helt klart, altfor mye parfyme, som la armene i kors og mente at dette, det måtte være et ungdomsopprør
- Publikummere som knipset bilder, ofte, i frykt for å glemme øyeblikkene
- Unge og gamle, tanter, fedre og barnebarn som lekte sisten, sammen, lenge
- Ei jente som mente at Pippi, det var og ble bedre enn ”Huset”
- Gamle fiskere med tårer i øynene
- Unge som sprang rundt i redsel for å gå glipp av noe
- Publikummere uten ord
- Tøffe gutter som gikk rundt omkring og snakket, altfor høyt, som plutselig måtte lese høyt fra et kjærlighetsbrev

“Huset” var et utrolig viktig prosjekt for oss alle. Vi lærte mye: om å lage en forestilling, om å samarbeide, om å skape, og om å gi og gi og gi. Vi tar alt sammen med oss videre!

For oss ble ”Huset” et vellykket prosjekt. Vi satte spor, og det var akkurat det vi ville. Vi nådde de høydene vi strakk oss etter, og har funnet spor av fast grunn til å strekke oss enda lengre fra.