Den rosa sangen - og alle de andre

Den rosa sangen - den med nødrim og litt for mange vers til en kjent melodi, på et farget papir under middagstallerkenen i en mer eller mindre høytidelig sammenkomst - framkaller alt fra iver og latter til stramme kjaker og spenninger i kleinhetsmuskulaturen. Slett ikke alle setter like stor pris på en god rosa-sang som jeg gjør, men det er faktisk en grense for hvor ille det kan bli hvis bare mange nok kaster hemningene på båten og tør å synge med.

‘Nå tar vi den rosa sangen, dere!’ er tittelen på spaltist Kristin Storrustens fornøyelige lørdagskommentar i Aftenposten. Men Storrusten er ikke egentlig så opptatt av at sangen skal være rosa - bare at den synges! Hun har begynt å jogge, selv om hun misliker å trene, med den innsikten at kroppen trenger det. Og hvorfor skal det være noe annerledes med sang, egentlig? For sang er også bra for oss mennesker, det er det etter hvert veldig mye forskning som bekrefter.

“Jeg vet at mange kvier seg fordi de føler seg eller ikke er særlig gode”, skriver Storrusten. “Men sang er som mosjon: Det er sunt, og du kan ikke la deg stoppe av at du ikke blir OL-utøver. Bare ha det gøy! Hvorfor skal vi ta alt så fryktelig seriøst hele tiden, egentlig?” Spaltisten selv sliter formodentlig ikke like mye med å finne sangglede som treningsglede, siden hun både synger i kor, i dusjen, på sykkelen og med barna.

Jeg tenker på dette her jeg sitter og er hjemme fra lærerjobben på grunn av en lei forkjølelse. En ting er at jeg føler meg som en oppvridd klut, men det verste er at stemmen er nesten borte. Fysisk kunne jeg sikkert greid å gjennomføre en arbeidsdag, men en musikklærer uten stemme trenger en type tilrettelegging som min arbeidsplass ikke kan trylle fram på noen timers varsel. Her kunne jeg ha skrevet en lang digresjon om stemmeslitasje hos lærere, men jeg skal holde meg til saken - og sangen.

Saken er at jeg er vant til å ha tilgang på min egen stemme. Det er slett ikke alltid den gjør som jeg vil eller låter som jeg drømmer om, men jeg er ikke redd for å prøve. Stemmen min kan få oppmerksomheten i et bråkete rom, snakke mykt med kjæresten min, rekke helt til bakerste rad, blande seg fint med andre stemmer, synge tulleopera, skamløst prøve (og jevnlig feile) på en god musikal-belt, og formidle tekst og følelse rett fra levra. Jeg savner stemmen min helt umåtelig når den er borte, og setter veldig pris på at dette er en midlertidig tilstand.

For en del mennesker, for eksempel mange ungdommer, er tilstanden kronisk. Ikke fordi stemmen er fysisk syk, som min er nå, men fordi manglende selvtillit og erfaring holder døra til stemmen stengt. Å bruke høy stemme er å ta stor plass, å synge er å ta en bit av sjela og putte den utenpå. Det kan være veldig skummelt, og veldig frigjørende. Det å synge jevnlig sammen gir helsefordeler her og nå, og for barn og unge er det med på å åpne døra til stemmen for resten av livet.

Kristin Storrusten oppfordrer lærerne i grunnskolen til å starte en sangrevolusjon, og resten av samfunnet til å følge etter: “Vi kan synge på arbeidsplasser, på gamlehjem og venteværelser. Vi kan helt klart synge høyere i brylluper og begravelser.” Det høres for meg ut som en klar oppfordring til å bli både syngende skoler, syngende kommuner, og få inn sang i eldreomsorgen!

Jeg stiller meg helt bak spaltisten her: “Det finnes nok av sanger for alle. Vi kan synge upolitisk korrekte viser, noe som går altfor lyst for oss, det som får oss til å grine og noe vi ikke egentlig kan. Men er det så farlig om det blir flaut, da? Vi skal leve så kort og være døde så skrekkelig lenge.” La oss gi oss selv og ungene tilgang til stemmen og sangen, så blir livet kanskje både bittelitt lengre og en god dose lettere.

Forkjøla mandagshilsen

Silje Karlsen

Fagkonsulent i Syngende Skole.